I kampen mot barnevernet har jeg møtt mange andre under samme skjebne. Foreldre, barn, de som har vokst ut av “problemet”, og ikke minst de som er på vei inn i problemet. Det er blitt mer åpenhet rundt problematikken, noe som er så sårt trengt.
Jeg satt også på den siden av bordet som trodde barnevernet var der for barna våre. I dag sitter jeg her alene i kampen mot en overmakt der psykisk tortur og daglige overtramp er brutal nok til å ta knekken på de fleste.
I denne bloggen vil jeg reflektere over samværene mine med jenta mi. Veiledning og behandling, men også lover og regler som brytes i systemet. Jeg har juss og jeg har pedagogikk og en god refleksiv tankegang.
Så følg med! Her får dere en følelsesmessig berg og dalbane!
Fredsnasjon Norge? 